I damelagets kamp mot OSI 3 i helga hadde vi alle muligheter til å avgjøre selv. Vi tapte et jevnt førstesett 26-24 men vant andre- og tredjesettene klart (15-25 og 14-25). Fjerdesettet startet som de to forrige og vi ledet midtveis med 5 poeng. Men så var det dette med å fullføre helt inn da…. ATTER en gang klarte vi å rote bort en solid ledelse; OSI 3 jobbet hardt og vant 27-25 for deretter å vinne femtesettet 15-12. Dermed gikk vi på akkurat samme smell som i forrige seriekamp mot dem – bortsett fra at det denne gangen var enda bitrere. Ingen av lagene spilte en særlig god kamp, men dessverre var det vi som var aller dårligst når det gjaldt.
Etter dette bitre tapet gikk lufta helt ut av ballongen for oss. Lier burde fått medalje for ikke å sovne i løpet av kampen; det var total kollaps fra vår side. Ingenting fungerte og ingen maktet å få opp igjen spiriten. Kampen endte med pinlige 0-3 (7-25, 5-25, 15-25). Sesongens uten tvil dårligste kamp! Det var faktisk så ille at vi nesten skyldte motstanderen en unnskyldning etter kampslutt.
Vår største utfordring fremover blir å jevne ut den enorme forskjellen mellom vårt beste og vårt dårligste spill. Vi KAN være et godt lag når alt fungerer, men vi har dessverre også demonstrert at vi kan befinne oss i fullstendig motsatt ende av skalaen. Vi har fortsatt mulighet til å holde oss i 2. divisjon til neste år – men da må vi bevise at det er der vi hører hjemme ved å spille ordentlig volleyball i sesongens siste seriekamper og rankingturnering. Alt er fortsatt mulig.